Trollmannens sauer

Det var en gang en ond trollmann som bodde langt ute i ødemarken, blant fjell og mellom skog, og som hadde en stor flokk med sauer. Siden trollmannen var gjerrig, gad han ikke bruke ressurser på å sette opp gjerder eller på å betale gjetere til å passe på saueflokken, med det resultat at det hele tiden var noen sauer som vandret bort og forsvant, især fordi trollmannen, som hadde en voldsom appetitt, slaktet og spiste en sau hver dag. Sauene ville ikke bli drept og spist, de ville ikke se sine frender, sine foreldre, sine brødre og sine søstre, sine barn bli drept og spist, så stadig flere av dem rømte til fjells, eller inn i de dype skogene.

Siden trollmannen var en trollmann, besluttet han å løse problemet med det bortløpne sauene på trollmanns vis. Han vandret i ødemarken, i skogene og langs ravinene i fjellene, og hver gang han fant en sau ble den hypnotisert og paralysert av trollmannens besvergelser, mens trollmannen fortalte sauen at den ikke hadde noen ting som helst å frykte, for sauer var egentlig udødelige skapninger, så den fysiske døden hadde ingenting å si, og dessuten var dødsprosessen ikke fryktelig, slik det kan hende så ut for et uvitende sauesinn, nei snarere tvert om: det å bli slaktet og flådd var deilig, det var en mystisk ekstase. Den onde trollmannen sa videre at han ikke var en ond trollmann, han var en god hyrde som elsket flokken sin så høyt at han ville gjøre hva det skulle være for dem, at han aldri ville skade dem, men passe på dem, vokte dem, hjelpe dem, og at det minste de trengte å bekymre seg for var det å bli slaktet og spist, for det ville ikke skje akkurat nå, ikke i dag, så det var ikke noe å gruble over.

Og til noen av sauene sa han: dere er ikke sauer, dere er mennesker, og siden det bare er sauer som blir slaktet, trenger dere ikke frykte. Og til andre av sauene sa han: dere er ikke sauer, dere er løver! Og løver er modige, de vil heller dø enn å rømme vekk som reddharer! Hvis dere ser sauer bli slaktet, behøver dere ikke bry dere, for løver har intet til felles med saueflokken, og sauer er ment for å drepes. Og slik gikk trollmannen rundt og fortalte alle sauene forskjellige historier, og det tok ikke lang tid før sauene ikke lenger rømte vekk fra skjebnen som ventet dem. Sauene så fortsatt sine frender, sine foreldre, sine brødre og søstre og sine barn bli drept og spist, men det brydde de seg ikke om. Noen sauer mente seg å være løver, andre var tigre, noen var mennesker, andre var mektige trollmenn, noen var rever, andre var fryktløse bjørner. Men ingen var sauer, bortsett fra den som tilfeldigvis ble drept akkurat den dagen. Slik løste trollmannen problemet med de bortløpne sauene, og fra nå av var det ikke lenger en eneste sau som unndro seg den onde trollmannens vilje.

*

gjenfortalt fra PD Ouspenskys In Search of The Miraculous

*

Ashvamedha

Hele verden, uopphørlig dryppende av blod, er ikke annet enn et veldig alter hvor alt som lever skal ofres uten ende, uten unntak, uten opphold, helt til verdens fullbyrdelse, utryddelsen av ondskap, dødens død.

-Joseph de Maistre

*

Om beruselse / av Ernst Jünger

Minnet har ført meg lenger bort en jeg hadde tenkt. Den første kontakten med rusen bekjentgjør oss med både dets lys - og dets skyggeverden. Rusen likner flammen som varmer og lyser, men som også blender og brenner. Den åpner grenseoverskridelser vi senere forvirres av; den berusede påminner oss om Breughels bønder som overraskede stirrer ut på verden med gapende munner. Formål og mennesker oppfattes på den ene siden mer intenst og skarpere, ofte mer enn det som nyttig er, men på andre siden dyttes de i bakgrunnen av de nye perspektivene. Rusen fører oss fram til tiden - ikke bare til den ene eller andre av dens flyktige celler, men til dets mysterium og dermed helt nærme døden. Der finnes faren, og all fysisk risiko gir oss bare en antydning om den. Vi kan med Calderon betegne livet som en drøm, men enda mer treffende som en rus, som en av materiens subtile dekomposisjoner.

-Ernst Jünger ; fra Annäherungen.

*