Geopolitikkens betydning

Allerede Nietzsche spådde at provinspolitikkens tid var forbi: framtiden tilhører den som ser den hele vide verden som én politisk arena. Maktherredømme over verden er en dreining i maktherredømmets spiral som representerte et sett nye utfordringer, et sett nye problemer, et sett nye muligheter som gav de aktører som viste seg oppgaven verdig et viktig redskap til å befeste sin maktvilje over jordkloden, dens ressurser og dens livssfærer.

Uten at man helt var klar over det trådde menneskeheten inn på den geopolitiske arenas globale sjakkbrett allerede under de store oppdagelsenes tid, hvor de europeiske maktene utvidet sin horisont fra det umiddelbare middelhavsområdet til det som etter hvert vokste seg til et globalt perspektiv. På grunn av sin tekniske overlegenhet vant den europeiske sivilisasjon snart et overtak i den globale maktens kappløp, og for overskuelig framtid ble derfor menneskehetens historie dyptgripende forandret. Den persisk-islamske, den sino-østlige og den turko-islamske kulturkrets ble følgelig utmanøvrert, og deltakelsen i den globale maktkampen var fra nå av overlatt til dem som etterapet og kopierte den europeiske sivilisasjons bragder.

I dag, århundrer etter de store oppdagelsenes tid, er Europa kan hende svekket som global aktør – men den geopolitiske arena er fortsatt et skuespill av europeisk valør: dets dramaturgi er som iscenesatt utfra renessansebyenes machiavelliske intriger – og ingen kan heller klage på tragediens veldige dimensjoner: forestillingen om menneskehetens eksistens og makten over dens framtid lovet som premiepott til vinneren.

Som ethvert skuespill gir også det geopolitiske et inntrykk av å være en interaksjon og en konflikt mellom personer – dvs personaer, masker. Disse maskene kan skjule enkeltpersoner, superorganismer eller nasjoner, eller andre interesser (finansielle, ideologiske osv). Men også oppmerksomgjort i geopolitikken er selve scenen, inventaret, skuespillets bakgrunn, beveggrunn og stilmessige utforming – det mytiske tablået av teatrale effekter som intrikat veves sammen ned gjennom historien i tråder av mange ulike slag, som forklarende bakgrunn for figurene på scenen, der de lik gudene i gamle indiske epos barker sammen i mytologisk-eksistensielle kriger.

Det ligger til selve saken: geopolitikken er mytologisk i sin dimensjon, da den involverer den hele verden og alle dens levende vesener i sitt perspektiv.

En av mange slike geopolitiske myter er myten om Vesten. Den hevder at den samlede makten hele tiden forflytter seg rent geografisk vestover – fra London til New York til California, til – Kina?. En annen er myten om den eldgamle konflikten mellom sjøfarende sivilisasjoner og landfaste sivilisasjoner, en myte som kuliminerte i den kalde krigens truende dans mellom det maritime NATO-Atlant og det landfaste Sovjet. En tredje er myten om at den som kontrollerer eller hindrer andre i å kontrollere bestemte geografiske landområder i Eurasia vinner en avgjørende geopolitisk fordel, som om disse landområdene i seg selv var en art okkult-magiske redskaper.

Et annet kjennetegn for den geopolitiske arena er at dets teoretikere ofte selv er mennesker som innehar eller søker å inneha geopolitisk makt gjennom påvirkning av maktens instrumenter, som eksempelvis Zbigniew Brzezinski i USA og Aleksandr Dugin i Russland. Denne typen teoretikere har gjerne hvert sitt sett av geopolitiske myter som anvendes som analyse men også som et maktredskap i det geopolitiske colloseum, da mytene ikke bare forklarer, men også overbeviser, legitimerer og rettferdiggjør maktens faktiske manifestasjon.

Teori og praksis har i geopolitikken gått sammen i en enhet – da dens karakteristika befinner seg i en permanent unntakstilstand, hva Carl Schmitt betegnet som Ernstfall. For det er kun fra denne dristige posisjon at geopolitikken oppnår tyngde som et forklaringsvitenskapelig verktøy, som et redskap ikke bare til å fremme denne eller hint mytologi, men som en uopphørlig analyse av og en kunnskap om det geopolitiske maktspillet og alle dets mekanismer, konsekvenser og faktorer.

Det geopolitiske syn kan liknes med det å skue fra fjellet på landskapet rundt. Fra høyden avtegner det seg trekk og egenskaper i landskapet som er usynlige hvis man befinner seg der nede i dalen – og fra dette perspektivet fremstår lokale og provinsielle særinteresser og maktviljer som betydningsløse utenfor sine potensielt geopolitiske konsekvenser. Lerretet som trekkes opp er derfor et lerret av overblikk, av orentering i et uendelig rom befolket av endelige aktører. Her bærer geopolitikken ansatsen til en storslagen galaktisk orientert politikk – og den som ikke allerede i dag har i hu det geopolitiske perspektivets dramatiske og dristige konsekvenser vil ikke være i stand til å forstå den faustiske iskulde - høyfjellets iskulde - som avkjøler det geopolitiske dramaets framtid.

Francis Fukuyama tok derfor feil: vi befinner oss ikke ved historiens ende – tvert om: vi befinner oss alltid i dens umiddelbare begynnelse…

*
illustrasjon: tamara de lempicka
*