Entarte Chic

Typiske kunstnere, lagt på glass

Jeg har lenge ansett store deler av den moderne kunsten for å være komplett verdiløs. Det vil si: en type kunst som må plasseres i en eller annen teoretisk kontekst hvor teorien blir viktigere enn kunstverket forflytter seg automatisk fra den estetiske dimensjonen til den banale. Vi ser derfor i mange tilfeller at teorien er kunstverket, at teorien definerer og utgjør kunstverket – for når talentet mangler kommer teorien som et slags støttehjul, som en slags krykke, enten dette er politiske poenger eller ”ironiske” samtidskommentarer eller hva det nå enn er som skal kaste lys over ”kunstverket” – sagt med andre ord: teoriens funksjon er å tildekke kunstnerens mangel på talent gjennom å gjøre verket avhengig av en eller annen utenomestetisk faktor.

Jeg må medgi at min motvilje mot denne ’kommentarkunsten’ er et instinkt, noe jeg ble påminnet om da jeg her forleden fikk ’gleden’ av å bla gjennom en katalog som presenterte og analyserte Damien Hirst, en mann som stadig hylles av kritikere for å være blant vår samtids fremste ’kunstnere’. Representanten for den menneskelige arten som hadde kompilert og skrevet katalogen fortjener ingen nærmere beskrivelse, da jeg fordomsfullt og uten å miste nattesøvnen antar at han er samlebåndsprodusert fra en eller annet akademisk parodi av et studium, en type menneske som – hvis vi skal dømme utfra denne trykksaken – har gjort karriere ved å drøvtygge et knippe overflødige teoretiske masturbatører for så å yte samfunnet samme tjeneste som reklamen: dvs å fylle andre menneskers oppmerksomhet med påtrengende spam.




Det vi ser på dette bildet er en hodeskalle av platina som er pyntet med diamanter. Navnet er For The Love of God og Hirst har selv forklart hvordan verket ble til: inspirert av meksikansk kunst som framstilte hodeskaller pyntet med turkis fikk han selv lyst til å lage en liknende sak bedekket med diamanter, fordi, som Hirst uttalte: ”døden er en alvorlig sak og ved å pynte en hodeskalle med diamanter vil man le døden opp i ansiktet”. Hirst trålet deretter diamantmarkedet etter passende dekor og i denne prosessen gikk det gikk opp for ham at kjøp av diamanter fra Afrika utgjorde et aldri så lite etisk problem. Den grådige gruvevirksomheten fører nemlig til et ikke lite antall døde afrikanere. Disse edelstenene kalles derfor for ”bloddiamanter” og er knyttet til gruver som utvinner i krigsområder og hvis profitt f.eks brukes til å finansiere ytterligere krigføring. Vi pynter oss derfor med blod. Hodeskallen fremstod nå i et annet teoretisk lys for Hirst: ”Latteren stilner. Jeg har kanskje skapt et kunstverk som mennesker har blitt drept for. Jeg føler meg som Oppenheimer. Hva er det jeg har gjort?”

Det du har gjort, Damien Hirst, er å forsøke å gjøre ’kunstverket’ ditt interessant ved å omgi det med en banal samtidskommentar. Selve verket er selvsagt helt innholdsløst: hvem som helst kan få støpt en hodeskalle og pyntet den med et eller annet dekor. Det krever ingen kreativitet, det krevet intet talent: det er en jobb som rent håndverksmessig kan utføres nærmest i blinde.

Hodeskallen til Hirst ble da også snart gjenstand for parodier. Den polske kunstneren Peter Fuss produserte f.eks For the Laugh of God, en hodeskalle støpt i plass og innsatt med falske diamanter.

Kunsterisk sett faller hodeskallen inn i rekken av tidligere intetsigende produksjoner signert Hirst, dvs ’kunstverk’ som i mangel av estetisk verdi blir forsøkt reddet av alskens banale teorier. Å bla gjennom Hirsts produksjonskatalog er derfor et studium i innholdsløshet, plagiat og manglende talent. Det stikker en derfor i øynene: egalitarisme, utilitarisme og demokrati produserer kvantitet på bekostning av kvalitet. I kunsten avspeiles dette gjennom at kvalitetsbegrepet relativiseres bort gjennom å redusere kunst til en teoretisk konstruksjon. Denne egalitære nivelleringen er demokratisk fordi den åpner opp for at nærmest alle og enhver kan utrope sine hjelpeløse produkter til ”kunst” ved å benytte seg av en eller annen teoretisk overbygning. Og der demokratiet vinner innpass følger gjerne utilitarismen med all sin banalitet, med sin reduksjon av kunst til et nytteverk, til et middel for å kommunisere politiske ideer, til et middel for å tjene en eller annen døv samtidskommentar. Resultatet er uunngåelig: kreativ stagnasjon, innholdsløst pratmakeri, estetisk degenerasjon, und so weiter da capo.

Entarte oder chic?

*