Klandestin Alkymi: Feen i detaljene

Menneskets historie, som alt levendes historie, er kun en detalj i den kosmiske historien som verken kjenner begynnelse eller slutt.
-Savitri Devi-

For å illustrere et av alkymiens grunnleggende operative prinsipper kan man som illustrasjon betrakte noen av de utfordringer som knyttes til det å produsere en klandestin absinthe – det som på tysk gjerne benevnes som en hausgemacht – dvs en hjemmelaget.

Absinthe – den grønne fe – en drikk som tradisjonelt er destillert fra malurt, anis og fenikkel (og gjerne et utvalg andre urter) – brygges gjennom en prosess som innebefatter at ingredienser trekkes i et alkoholbad før de destilleres. Resultatet er en såkalt blanche – et blankt brygg som kan drikkes som det er – eller man kan iverksette enda en trekking ved å tilsette urter for å oppnå farge og ytterligere smak; da får man en verte – et grønnfarget brygg som tar sin farge fra klorofyllet i urtene som tilsettes etter destillasjonen.

I sin mest nedskårne form kan man altså produsere en absinthe utelukkende ved hjelp av den tradisjonelle treenigheten som består av malurt, anis og fenikkel – men dette grunnlaget kan modifiseres ved å tilsette andre typer urter både før og etter destillasjonen – fra det enkle til det komplekse. Absinthens karakter kan derfor som et eksempel endres ved at man istedenfor å tilsette en bestemt urt før destillasjonen isteden tilsetter den etter destillasjonen. Hvor lenge urtene tillates å trekke endrer også bryggets karakter. I det hele tatt: det er en rekke mindre eller større modifikasjoner man kan inngi seg på for å modulere det endelige sluttresultatet.

En vanlig feil som ofte gjøres når det gjelder trekking av urter i alkohol, enten den nå er for å lage tinkturer, bittert brennvin, eliksirer – eller absinthe – er at man putter alle ingrediensene sammen i ett glass og deretter lar man det trekke en gitt tid før man siler av. Ved å gjøre det på denne måten mister uttrekket den komplekse komposisjonen som oppstår når hver urt får trekke optimalt for seg selv – for ulike urter og ingredienser bruker ulik tid på å frigjøre sine distinkt optimale kvaliteter i alkoholen – og resultatet blir et destillat eller et ferdig produkt hvor den helhetlige komposisjonen av urter er ubalansert eller mangelfull. Det som derimot er hemmeligheten bak en optimal komposisjon, er prinsippet om at man lar urtene trekke hver for seg før de blandes sammen – og det er slik man går fram for å oppnå akkurat den komposisjonen man er ute etter som et grunnlag for destillasjon, eller for å gi destillatet den ferdige karakter man ønsker. Ved å tilsette mer urt, eller ved å la det trekke lenger, eller gjennom å tilsette mer alkohol – kan man dermed kontrollere uttrekkingen både underveis og ved blandingen av den ferdige komposisjonen. Det er gjerne denne nøysomme modulasjonen av urtene som er den virkelige hemmeligheten bak en resept – noe som er med på å forklare hvorfor forsøket med å etterfølge og kopiere en bestemt oppskrift ofte gir et helt annet resultat enn originalen til tross for at ingredienser og utstyr og destillasjonsprosedyrer er listet til minste gram og detalj og pliktskyldigst blir forsøkt fulgt.




Forut for selve uttrekkingen går imidlertid en annen kunst, som er like viktig hva angår det å lage absinthe: nemlig å bruke optimale råvarer og forberedelsen av disse. Alkohol trekker effektivt ut virkestoffer og aroma fra urtene – men den trekker også med seg urenheter som f.eks rester av sprøytemidler o.l. Og selv når man benytter seg av økologiske varer av høy kvalitet må man sørge for at urtene tørkes og behandles riktig før de legges i alkohol – da både aroma, virkestoffer og egenskaper forandres gjennom tørking og lagring.

Den fanatiske absintheur retter oppmerksomheten derfor ikke bare mot prosessen som inngår i selve produksjonen og destillasjonen – men også mot alle forutgående omstendigheter og tilstander: fra frøet sås i jorden til høstingen av planten. Fra hva slags jord til akkurat når det er optimalt å høste til hvilken temperatur som tørker plantematerialet korrekt før uttrekkingen tar til. Den fanatiske absintheur involverer seg således intimt i hele prosessen, på hvert eneste stadium: slik en urmaker møysommelig skrur sammen et urverk eller slik en håndverker blir mester i sitt fag: gjennom gjentatt eksperimentering, prøving og feiling; til erfaringen og håndlaget gradvis avler dyktighet – til kyndigheten blir til instinkt, til natur.

Målet er dog ikke det perfekte produkt. Prosessen må ikke forveksles med en analogi hvor man gradvis klatrer fra Platons hule og opp mot idealtilstanden. Det ideale kan kanskje til tider realiseres, men den kyndige henger seg ikke opp i det som mesteparten av tiden nødvendigvis befinner seg utenfor rekkevidde. Den kyndige vet at ethvert framskritt, enhver oppnåelse betyr å bytte ut et sett av problemer med et annet sett av problemer. Valget består altså ikke i å velge vekk problemer per se – men å velge hvilket sett av problemer man vil hanskes med. Målet er å perfeksjonere detaljene i den praktiske prosessen, slik at man hele tiden strekker seg mot det som er utenfor rekkevidde, til man kan se tilbake og observere at det som en gang var hinsides nå er passert – men at veien strekker seg stadig videre, mot horisonter man kun kan ane, selv stående på fjellets topp. Det som kreves er derfor en holdning som best kan oppsummeres som en art utopisk realisme.

*

Relatert?

Å velge det riktige

*